Hei, mamma!

Henriette Høyer
Hei, mamma, hvordan har du det i dag?
Jeg har så lyst til å fortelle deg om den fine juleavslutningen på skolen i går. Det var så fint og alle var så flinke. Amanda sang så fint, og var så nydelig i den strikkede stakken. I dag tidlig hadde vi en så hyggelig frokost…

Jeg ringer mamma inne i hodet.

Det gikk aldri en dag uten at mamma og jeg snakket sammen eller sendte melding. Vi ringte selv om vi visste at vi skulle sees senere samme dag, eller om vi hadde sett hverandre. Det var jording.

Nå ringer jeg mamma inne i hodet.

Vi hadde ikke noe usnakket, mamma og jeg, den dagen hun døde.
Vi visste begge hvor glade vi var i hverandre og alle uenigheter var snakket om og parkert. Jeg hadde spurt henne om alt jeg lurte på og hun hadde fortalt. Vi delte store og små tanker, hverdagshistorier, livssyn, meninger og standpunkt.

Nå, derimot, er det så mye som er usnakket. Så mye jeg gjerne skulle ha fortalt. Om hvordan vi har det, om hvordan det går med pappa, med barna, med meg.

Så jeg ringer inne i hodet, som nå nettopp, da jeg gikk gatelangs.

Det er fint.

 

Kjære mamma

Jeg har vært åpen om mammas sykdom og om hvordan det har vært å være pårørende i sosiale medier. Det er en hårfin balansegang å dele fra livet som pårørende, for det er så lett å krysse grensen fra personlig til privat og dele mer enn den som er syk ønsker å dele. Men både mamma og jeg synes det var viktig å ikke bare dele solskinnshistorier, men også det som skjer bak fasaden. Vi var begge rørt over omtanken og oppmerksomheten vi begge fikk da vi delte og var åpne.

13. april døde mamma. Da hun ble begravet holdt jeg en minnetale i kapellet, og det kjentes godt å fortelle de mange fremmøtte om hennes livsstyrke og kraft, og hvor viktig hun har vært for meg og familien. Pappa ba meg legge ut talen her, som en fortsettelse av den åpenhenheten.

Kjære Mamma

Dette er mine tanker til deg, men sammen med hele familien takker jeg for den tiden vi fikk sammen med deg. I dag tar pappa, Herman, Mathias, Sebastian Amanda, Solfrid, Erik og jeg farvel til deg.

Vi er så uendelig glad deg, du har vært en klippe for oss, en inspirasjon. Kone, mor, Mimmi og svigermor.

Din og min reise sammen fikk en tøff start. Da jeg var to ble du alvorlig syk. Du hadde kreft. Sjansen for å overleve kreften da var minimal, og for å tåle behandlingen likeså. Det var en lang og tøff prosess, som du kjempet deg igjennom. Du overlevde, men det ble komplikasjoner som du måtte leve med resten av livet. I 40 år.

Ditt livsmot, ditt pågangsmot, din standhaftighet ga deg 40 år, og du gledet deg over hver dag. Hver dag i arbeidsliv, hver dag med familien. Du er den sterkeste jeg vet om.

Du var opptatt av mennesker. Og mest opptatt av de som vi andre har utfordring med å gi plass. Mennesker på skråplanet. De kriminelle, og de som bor på gaten. Du har vært viktig for så mange. Jeg husker da jeg som femåring skulle få røde lakksko. Som jeg hadde gledet meg til å få de skoene! På vei til skobutikken traff du på en av dine. En forsoffen fyr som satt på fortauet. Du snakket lenge med ham, kjøpte en pølse til ham og ga ham omsorg. Når vi endelig kom til skobutikken var den stengt. Det var ikke lett for meg å forstå da, men senere har den historien sittet fast. Det var en viktig lærdom. Jeg husker de du kalte gutta dine. De som hadde gått inn og ut av fengsel, av herberger og ditt kontor. Du kjeftet og trøstet, hjalp og støttet. Jeg traff mange av dem, og husker særlig en. Monrad. Han var så glad i meg, og til en av mine bursdager ga han meg et dukkehus. Han som ikke hadde noe hjem ga bort et. Du lærte oss å se verdi i alle mennesker.

Du sto på barrikadene for det du trodde på, og jeg var med i mange demonstrasjonstog i bæremeis. Du lærte meg at man skal stå for sine meninger, selv om du nok skulle ha ønsket at jeg i tenårene var mer enig med deg.

Vi visste jo at du hadde dine plager, men det var lett å glemme de. Du minnet oss aldri på dem gjennom oppveksten vår. Du var på jobb, kjørte oss barna til alle mulige aktiviteter, fulgte opp og var tilstede, selv om du aldri sov en hel natt igjennom. Du så alltid så frisk ut. På forsidebildet av programmet i dag er du på vei til gallamiddag på Gran Canaria. Hvem skulle vel tro du var veldig syk der? Du hadde sovet hele dagen for å forsøke å være i form, jeg som hadde reist ned fordi jeg var bekymret over formen din, skulle stå stand by i tilfelle du måtte hjem, så det ikke skulle være en tom plass ved bordet ved siden av pappa. Du fikk med deg hele middagen og kom hjem sliten, men glad.

Når barnebarna kom var du en engasjert, tilstedeværende og kjærlig Mimmi.
Du var de siste årene så lei deg for at du var så mye syk, slik at du ikke fikk tatt barnebarna med på alt du ville, teater, museum og andre kulturelle arrangementer, men du passet på at vi foreldre visste om hva som foregikk og spanderte billetter.

Var det fotballkamp, eller koroppvisning stilte du opp så fremst du orket og når du hadde litt ekstra energi ble den brukt på middager og samvær på en ekstra god dag tok du din datterdatter med på åpen gård på Kongsgården. Barnebarna vil huske deg som en som var nær.

De siste årene har vi stadig blitt påminnet at livet er skjørt. Flere ganger har vi tenkt at det nærmet seg slutten, men hver gang har du reist deg igjen. Det har skjedd så mange ganger at vi rett og slett vente oss til din styrke. Regnet med at det ville gå bra selv om vi har vært redde. Du hadde så mye du ville leve for. Du så alltid fremover. Noen ganger bare tre dager, andre ganger tre måneder og noen ganger år.

Du fikk beskjed en torsdag på dialysen om at CRPen din var høy og at du skulle legges inn. Det passer ikke, sa du. Du skulle nemlig i din sønn Herman og Solfrid sitt bryllup dagen etter. Det fikk vente til lørdag med innleggelse.

Bryllupet hadde du gledet deg til lenge. I et vindu på Fretex hadde du sett en knall rød kjole som du kjørte forbi hver gang du skulle til og fra dialyse. Du tenkte den ville være perfekt til bryllupet. Du hadde bare ikke energi til å stoppe å prøve. Ved hjelp av en venninne fikk du hengt den av til en dag til formen var bra nok.Du var så vakker i den kjolen mamma, og du fikk med deg Hermans fantastiske bryllup, selv om formen var dårlig.

Du ville det, og da ble det sånn.

Dagen etter bar det til Ullevål, hvor du ble liggende i nesten to mnd. Vi fikk beskjed om at du hadde fått kreft igjen og at den var uhelbredelig. Det var en tøff beskjed, men du, du sa – den har mest sannsynlig vært der en stund og jeg kan sikkert leve med den i flere år. Jeg vil ikke kalle deg ukuelig optimist, for du kunne ha tunge tanker, men du var realist. Realistisk på egen styrke og vilje.

Vi hadde ikke håpet på jul med deg det året, men jul ble det. Så ble det en vår, en sommer.

Så kom høsten med flere innleggelser, du ble sakte dårligere, matlysten var borte, livsgnisten var ikke lenger like sterk. Igjen lurte vi på om du ville få oppleve julen. Men med nye medisiner som ga matlyst og bedre form overrasket du alle gledelig med en tur til vinterhjemmet på Gran Canaria. Du trodde det bare var for noen dager, men det ble to mnd. Julen feiret vi sammen på Facetime.

Erik og jeg planla bryllup, og du, som ellers alltid har vært interessert og engasjert, ville ikke høre om forberedelsene. Du turte ikke tro på at du ville klare å være med. Jeg turte ikke tenke på om du ville være her da.

Men med solen kom motet og vi begynte å øyne håp om at du kanskje likevel kunne klare å være med i bryllupet vårt. Du fant energi til å dra på kjolehopping i Las Palmas sammen med pappa. Du var blitt så tynn og kjolene du hadde hjemme var alt for store.

7.2 gikk jeg opp gulvet med pappa ved min side, og jeg visste ikke om du var der, turte ikke finne ut av det på forhånd. Da jeg gikk opp gulvet så jeg så jeg deg ikke. Jeg måtte spørre Erik om du var der, og han smilte og lo og sa ja, hun står jo der. Jeg så din vei, og da så jeg deg, i en fantastisk ny blå kjole, nykrøllet hår – og et ansikt som lyste av livsglede og lykke. Det eneste du ikke fikk med deg i bryllupet var den siste timen og nachspillet. Det var selvfølgelig anstrengende å være der for deg, men det la du til side.

Du har alltid hatt en tilstedeværelse i livet til alle rundt deg. Du har hatt en stor vennekrets, og Hermans og mine venner har alltid trivdes hjemme hos oss. Var det noen av vennene våre som trengte en voksenperson utenfor hjemmet sitt stilte du alltid opp. Selv når du burde ha nok med deg selv var du interessert i mennesker du møtte. De som kjørte pasienttaxien til og fra sykehus, sykepleierne, legene – du visste hvor de bodde, du spurte om barna deres og om interesser og husket hva de hadde sagt.

Det resulterte i at de kalte deg dronningen når du ble innlagt på nyremedisinsk. Ikke fordi du var krevende, det var du aldri – men fordi de ville behandle deg som en dronning fordi du fortjente det. Leger og sykepleiere kom innom deg der du var, selv om de ikke var på vakt der du var for å høre hvordan du hadde det eller for å si god kveld!

Livsverdi har vært et tema vi har snakket mye om i timene sammen på sykehuset. Du har alltid funnet verdi i de bittesmå tingene, ikke bare de store. Men når matlysten forsvant helt, og kreftene forsvant var det vanskeligere å se verdien for deg. Du fikk vanskelighet med å uttrykke deg, og det plaget deg. Var det morfinen eller var det sykdommen? Ingen av oss visste, men smertene var for sterke til at vi kunne finne ut av det. Men når det ikke lenger var lett å snakke visste vi at vi ikke hadde noe usnakket, mamma. Vonde, fine, morsomme, nære samtaler de siste årene og spesielt den siste tiden bidro til det.

Ditt siste opphold var på Hospice Lovisenberg, som du til slutt valgte å kalle hjem. Der var det godt å være for både deg og for oss pårørende. På Lovisenberg kan man bare være i 14 dager av gangen og planen var at du skulle hjem til Bygdøy å få pleie der. Du ville ikke der i fra. Jeg tror du bestemte deg for at det skulle være ditt hjem til det siste.

Hospice Lovisenberg 13.4.
Hospice Lovisenberg 13.4.

Du ville det, og da ble det sånn.

Jeg fikk være hos deg din siste natt. Holdt deg i hånden til du reiste.
Når du døde var det som du lå og så ut av vinduet. Du var så rolig og sovnet stille inn med et lite, lurt smil.

 

Du valgte deg en solskinnsdag.

Brudekjole til besvær

Jeg har aldri drømt om å stå hvit brud. Jeg har rett og slett slitt litt med tanken på å prøve brudekjoler. Jeg har sett for meg at jeg kommer til å ligne på en mellomting mellom Michelinmannen og en dorulldukke og at jeg skal føle meg sjenert, stor og uformelig i prøverommet. Da jeg ble fridd til første gang var en av de første tankene etter at gledesrusen hadde avtatt noe, at jeg ikke hadde lyst til å putte den nyervervede posttvillinggraviditetskroppen inn i hverken prøverom eller brudekjole. Jeg giftet meg i bunad og følte meg så fin!

Nå er jeg så heldig at jeg skal gifte meg igjen, og denne gang ønsker jeg å gjøre det i en brudekjole. Jeg har ikke peil på brudekjoler, men laget meg et board på pinterest, for å få en ide om hva jeg liker. Der fant jeg flere kjoler. Stikkord: Enkelt, elegant, sofistikert, små, lekre detaljer. Hva jeg ikke vil ha? Masse rysjer, blonder, perler og paljetter, stort skjørt og langt slep og spesielt ikke alt det i samme kjole.

Så var det hva jeg kler da. Ikke nødvendigvis like klart for meg. Det var på tide med prøving nr 1.

Det var med skrekkblandet fryd jeg ankom Kristins brudesalong. Det var et hav av digre kjoler og jeg ble umiddelbart litt motløs. Jeg ble møtt av en proff jente, som veiledet og fant frem kjoler med forskjellig snitt, lyttet til mine ønsker og mine to fine forloveres tanker rundt kjole. I prøverommet fikk jeg ta på kjolen selv og fikk først hjelp når den var på. Opplevelsen var bra! Jeg fant en kjole! Jeg følte meg så fin!

Men, man kan da ikke kjøpe brudekjole på første prøving, kan man vel? Vi noterte oss modell og bestemte oss for prøving nr. 2. Nå begynner moroa.

Brudekjolen ser lekker og elegant ut. På nettsidene ser vi flere kjoler som er aktuelle. Her må vi da finne en kjole som passer brudens ønsker, tenkte mine forlovere og booket time. Inn kommer mindre nervøs, voksen brud og møter tyggisslafsende ungmø.

Hun: «Hva ser du etter?»
Jeg: «Jeg vil gjerne ha noe enkelt, noe uten alt for mye blonder og fjas. Gjerne med sweetheart neck line (har til og med plukket opp lingoen), gjerne ettersittende til hoften og ikke for stort skjørt.
Hun: «Ok, du kan gå i prøverommet og så skal jeg finne frem noen kjoler til deg.»

kjole
Mye eller lite blonder?

Jeg får dra på meg kjolene selv, og hun kommer inn for å hjelpe til med lukking når jeg signalserer at jeg er klar. Det kjennes bra. Inn kommer store kjoler fulle av blonder, paljetter og perler. Jeg er sporty og tenker at, jaja vi er sikkert på vei for å finne riktig snitt i denne butikken og snart forstår hun hva jeg mener når jeg forteller hvorfor den ene etter den andre kjolen ikke er riktig. Men, nei. Køntribrudekjolen gjorde prøvingen morsom, om ikke annet. På spørsmål om priser, så visste ikke butikkdamen det, og ikke sjekket hun heller. Nei, det er jo nokså uvesentlig detalj, tross alt. Til slutt innser hun at hun nok ikke har kjolen for meg, men sier at de snart kommer til å få inn flere kjoler som nok var litt enklere, men vet ikke helt når. Hun viser frem en kjole på nettet, som også er full av blonder. Jeg sukker og sier igjen at jeg er på jakt etter noe enklere. Da sier hun: «Du, jeg blir litt lei meg jeg, når du vil ha noe enkelt på din store dag. Skal du ikke pynte deg litt da? Han vil jo sikkert også se deg i noe fint».

Nettopp…

Ikke overraskende bestemte vi oss for prøving nr. 3. Denne gang med enda klarere ide om kjole, om snitt og behovet for en lyttende brudekjoleekspert.

Brudens skattekammer var også lovende på nett. Vi fant en kjole vi var enige om at var mulig konkurrent til kjolen fra første prøving. Vi kommer inn i salongen og får beskjed om å se oss rundt om vi finner noe. Her var det ikke overflod av kjoler, så det var lett å få et overblikk. Det var blonder og bling på alle sammen. Om hun hadde noe enklere? Vi måtte lete selv. Jeg fant ingenting. Mine to forlovere fant da en kjole med riktig snitt og jeg valgte å overse sølvperleblondene. De kunne man kanskje fjerne? Jeg gikk inn i prøverommet og damen kom etter. Der sto hun, med forhenget åpent og andre kunder i salongen og sa at jeg nok burde ta av meg bh-en også. Opp med armene, her kommer kjolen.  Kjolen kunne ha vært fin den, om den hadde passet. Neste kjole på. Hun skar visstnok grimaser mens hun forsøkte å lukke den. Kjolen jeg hadde funnet på nett var definitivt for liten og helt umulig å se om den kunne ha vært noe. Om hun hadde noen kjoler i større størrelser? Nja, en – men det var en helt annen stil enn jeg liker. Om jeg vil prøve den likevel?

Men, det var jo min feil da. Damen sa: «Du er for stor!»

Hun hadde jo egentlig rett hun tyggisslafsende damen i butikk to. Jeg ønsker å pynte meg på min store dag. Jeg ønsker å føle meg fin. Den følelsen skal starte allerede i prøverommet. Skal jeg legge flerfoldige tusen i en kjole skal den være slik jeg vil ha den og jeg forventer service med på kjøpet.

Kristins brudesalong – vi sees!

#bakfasaden?

Det er mye snakk om at vi bruker sosiale medier til å gi omverdenen inntrykk at vi er mer vellykkede enn vi egentlig er. Jeg vil gjerne fortelle at jeg endelig har kommet meg på trening eller at jeg har gjort noe gøy med barna. Klart vi har lyst til å vise frem det gode i livet vårt!

Mine statusoppdateringer på Facebook er som regel glade. Mange bent frem lykkelige. Jeg våkner glad, jeg finner glede i små og store ting, og når jeg møter motbakker og jobber meg gjennom livets små og store hindere klarer jeg se positive ting i det og. Sånn er jeg. Jeg liker å dele gleden min, jeg elsker responsen jeg får av å dele den.

Vi får respons når vi formidler positivitet, men mest av alt dreier det seg vel om at vi får respons når vi er personlige. At vi deler våre små og store hendelser, våre glimt fra hverdagen. Jeg har blogget om styrken i å vise seg sårbar.

Nå skal jeg innrømme at jeg kjenner meg veldig sårbar. Min mor er syk.

Bilde

I to måneder har min mor ligget alvorlig syk på sykehus. Det har sett så mørkt ut, men mamma er så sterk. Kjemper seg tilbake igjen. Det går opp og ned og litt opp igjen. Ingen klar prognose, prøving og feiling. Uvisshet.

Å dele sorg, redsel og usikkerhet er ikke så vanlig i sosiale medier. I mitt tilfelle forsøker jeg å trå varsomt. Jeg deler min opplevelse av et annet menneskes sykdom. Mamma må få bestemme hva jeg kan dele av det som omhandler henne.

Bilde

Samtidig er jo dette noe som vi mennesker går igjennom. Mennesker man har kjær blir syke, vi opplever sorg og død. Det er en del av livet. Derfor burde det jo også være en del av det vi deler i sosiale medier.

Det dreier seg nok mye om semantikk. Om å ordlegge seg slik at man skiller mellom å være personlig og å være for privat.
Man skal være bevisst på hva man forteller, at man blotlegger følelsene sine hvor alle fra nære og perifere venner, til arbeidskolleger og bekjente kan se.

Jeg har opplevd det som veldig positivt å fortelle hvordan jeg har det. Jeg får oppdatert mange samtidig, uten å måtte fortelle historien om og om igjen fra
start. Når folk spør meg hvordan jeg har det, vet jeg hvem som allerede vet. Jeg får rom til å være tom for sprudl, om jeg har det sånn den dagen.

Det fine er at både mamma og jeg kjenner på varmen som kommer av at vi deler. Hun er ikke på Facebook, men får høre kommentarene jeg får på statusoppdateringene mine og hun får meldinger av sine perifere venner gjennom meg. Det er jo det som er så fint. Facebook tilrettelegger for kontakt for de som synes det er vanskelig å ta kontakt, eller kanskje ikke føler at de er nære nok til å ringe i vanskelige tider.
De meldingene betyr mye.

Hei, ville bare si at jeg føler med deg. Jeg vet
hvordan det er å ha en syk mor. Det er kanskje litt rart at en
perifer person som meg kontakter deg med noe sånt, men ser jo at
det skjer vonde ting i livet ditt og kan jo ikke bare overse det.
Håper det går bra med dere! Line

Jeg ser positive ting i denne situasjonen også jeg. Mamma og jeg er kommet enda nærmere hverandre. Jeg får være der for henne, sånn som hun alltid har vært der for meg. Jeg lærer mye om meg selv og hvordan jeg opplever sorg og redsel. Jeg kjenner at jeg har et godt nettverk rundt meg av folk som bryr seg.

Livet, uten fasade.

Oppdatert:
Mamma har lest innlegget mitt og svarer:

Kjæreste Henriette. Det var et gripende blogginnlegg. Ble aldeles rørt, men dine betraktninger er så sanne, så sanne. Det er nærheten som kjennes så godt og som du skriver så illustrerende og fint om. Alt er nemlig ikke bare lek, glede og opptur, for gleden kan man også finne i sorgen. Det gir livet en ekstra dimensjon. Jeg tror at hvis du ikke hadde vært akkurat den som opplever så mye lykke og glede ellers i hverdagen, så ville du kanskje ikke klart å oppleve det du så nydelig beskriver. Sorg og glede hånd i hånd!

Styrken i sårbarhet

Den siste tiden har flere flotte mennesker åpenhjertig delt sine historier om svakhet og sårbarhet i blogger og i media. Jeg har tidligere vært åpen om mitt flink pikesyndrom og det kommer nok mer.  Jeg fremstår som sterk, selvsikker og trygg  og det er jeg jo og. Men, det betyr ikke at jeg ikke er sårbar. Som voksen har jeg funnet ut at jeg er glad i sårbarheten min, og at jeg godt kan snakke om den.

Det å vise seg sårbar styrker. Det kan også gi andre styrke å se at man ikke er alene om sårbarheten.

Jeg har lyst til å dele denne fantastiske TED-talken som handler om sårbarhet og om å kjenne at man er bra nok!

Brene Brown er professor ved University of Houston Graduate College of Social Work. Hun har brukt de siste ti årene på å studere sårbarhet, mot, autentisitet og skam. Nå arbeideer hun med å utforske et konsept som hun kaller wholeheartedness.

I dette varme, morsomme og insiktsfulle Ted-foredraget stiller Brown spørsmålene: Hvordan lærer vi å omfavne våre svakheter og mangler slik at vi kan engasjere oss i våre liv fra et sted av autentisitet og verdighet? Hvordan dyrke vi mot, medfølelse og tilkobling som vi må innse at vi er nok – at vi er verdig kjærlighet, tilhørighet og glede?

Whatever you are – be a good one

Tina Roth Eisenberg

Jeg er på South by Southwest, SXSW, verdens største digitalkonferanse, og jeg suger til meg fag og inspirasjon. Noen foredrag gir inspirasjon langt ut over fag. Jeg har lovet meg selv å blogge om denne fantastiske opplevelsen, men først etterpå. Tid er mangelvare på SxSw! Det siste foredraget jeg hørte, fra Tina Roth Eisenberg, Swiss Miss var så inspirerende at jeg rett og slett måtte blogge om opplevelsen med en gang.

Tina Roth Eisenberg

Tina Roth Eisenberg er en spennende designer, som jeg helt klart skal bli mer kjent med.
Det som gjorde meg så inspirert av hennes foredrag var ikke det hun har designet, selv om jeg helt klart liker hennes stil og er en flittig bruker av den nydelige appen hennes Teux Deux, men hennes 11 leveregler, som gjelder både i arbeidslivet og privatlivet. Disse har jeg herved adoptert og tenkte kanskje dette kunne være noe for deg og?

1. Invest your life in what you love
Det siste året har jeg jobbet med en fantastisk gjeng i Telenor, men arbeidsoppgavene var ikke riktige for meg. Nå har jeg tatt skrittet jeg har drømt om lenge – å få jobbe kreativt og digitalt.
Det gir meg energi og glede, som vil smitte resten av tilværelsen.

2. Embrace enthusiasm
De som kjenner meg vet at jeg kan være full av sprudl. Jeg er rett og slett mest glad. Jeg liker å drive med sprudlelsmitte, men er ofte litt redd for å være litt for mye. Det skal jeg slutte med.

3. Complaining is not an option
Ikke kos med misnøye. Hvis du går rundt å klager på noe må du enten gjøre noe med det eller legge det bak deg.

4. Trust and Empower
Tina gikk fra å være en som gjorde all jobb selv til plutselig å ha folk under seg. Hun måtte lære seg å dele arbeidsoppgaver og stole på at de ble gjort og gjort bra, og ved å gjøre dette la hun tilrette for at hennes medarbeidere kunne vokse faglig.

5. Experiences > Money
Tina Roth Eisenberg er ikke opptatt av å tjene penger på De initiativene hun har. Jeg vet ikke om jeg vil klare å la være å forsøke å tjene fett på en genial App, om jeg hadde laget en, men overført skal jeg være påpasselig på å ikke forvente å få noe igjen av andre når jeg bidrar med noe. Gleden av å gi er en god kilde til energi.

6. Surround yourself with likeminded people
Jeg er så heldig å ha en gjeng likesinnede rundt meg som gir meg inspirasjon, glede og energi.

7.Collaborate
Jeg liker å være med mennesker og er en teamplayer. Å få andres input, mikse det med mine ideer og finne krysningspunktet er gøy! Jeg liker å diskutere og løse problemer med andre, – på jobb…
Private greier er jeg lite flink til å dele, men det skal jeg jammen bli, og invitere andre til å diskutere sine med meg. Kanskje finnes det interessante kryssningspunkt der også?

8. Ignore haters
Ok, jeg er skikkelig dårlig på å ikke bry meg om kjipe kommentarer, men jeg ser at å kaste bort tid og energi på negative personer – det gidder jeg ikke. Fra NÅ!

9.Make time to think and breathe
Ja, dette har jeg jo skrevet om før, og jeg har et stykke igjen før jeg kan si at jeg gjør dette, men jeg er blitt bevisst på det.

10.When an opportunity scares you, take it!
Jeg har en vei å gå her altså, men hei for en leveregel!

11. Be someone’s eccentric aunt
Tina Roth Eisenberg hadde en tante som åpnet øynene hennes for muligheter, som inspirerte henne og ga henne mot. Om jeg kan få gjøre det for noen – da blir jeg, som Tina sa:

All kinds of happy!

Jeg reiser ikke til St.Petersburg i 23 mnd…

Fotocredit http://zeinactivism.blogspot.com.au
Photo credit: http://zeinactivism.blogspot.com.au
Photo credit: http://zeinactivism.blogspot.com.au

Mot alle odds lever jeg et liv i harmoni. Jeg er nok ikke skyldig i en valps død, men er definitivt skyldig i at et brev som har reist jorden rundt 8 ganger stoppet opp og sannsynligvis sett på som teit av noen facebookvenninner fordi jeg ikke er med på leken. Jeg er nemlig en som bryter kjeden.

Da jeg var liten fikk jeg mange kjedebrev. Det var lovnad om lykkelig liv, rikdom og lukteviskelær om jeg videresendte og trusler om hvalpedød eller grusomme ulykker om jeg brøt kjeden. Jeg tok sjansen og brøt. Jeg ikke liker å bli kommandert og forsøkt skremt til å gjøre ting, selv om saken er verdt å støtte. Ikke har jeg videresendt englesms-er eller rosafargede, upersonlige støtteerklæringer til ti flotte kvinner på komando heller, selv om det kunne ha gledet noen av dem.

Det var i alle fall en aktiv handling når man håndskrev ti kjedebrev og postet dem i postkassen. Med mail er kjedebrev blitt lavterskel. Copy – paste, videresend til halve verden. Med sosiale medier blir det hele et kinderegg. Du kan sende lavterskelkjedebrev, poste kryptiske meldinger som viser at du har fått være med i kjeden og i tillegg vise for verden at du er en som støtter en god sak.

Jeg skal ikke til Sør Amerika frem til sommeren. Ikke har jeg tenkt å legge ut fargen på bh-en som statusmelding på Facebook heller. Jeg bryter  kjeden fordi jeg ikke vil bidra til spam. Men, ber du meg sette søkelys på brystkreft i klartekst kan det tenkes at jeg blir med.
(Ikke hørt om dette? Les nederst i blogginnlegget)

Jeg er for at man gjør stunt for å fremme en god sak. Men en kryptisk melding, helt utenfor kontekst, som bare de som har fått kjedebrevet forstår, setter mest fokus på selve stuntet,  og ikke saken.  Det skaper støy og irritasjon, og det er det nok av på Facebook.  Jeg synes Helene Hillestad hadde en herlig kommentar i en diskusjon om dette temaet:

«Det er ikke positivt med mye oppmerksomhet, dersom oppmerksomheten er at alle synes du er teit. Spør Idar Vollvik om det.»

Slacktivism
Jeg har vært en aktiv deltaker i demonstrasjonstog. Stolt gått bak paroler som «nei til atomvåpen» uten at det hjalp nevneverdig. Men det var godt å gå der og vise hva jeg mente, sammen med de som støttet samme sak. Senere har jeg deltatt i  fakkeltog og rosetog, men det er en stund siden og saken skal være veldig viktig for at jeg deltar.

Sosiale medier gjør det mulig for oss å engasjere oss uten egentlig gjøre noe som helst. Vi trykker «liker» på en gruppe eller statusoppdatering og viser verden at vi støtter. Så gjør de fleste av oss ikke mer. Dette kalles slactivism:

Fra Urban Dictionary:

Slactivism
A pejorative neologism combining ‘slacker‘ and ‘activism,’ sometimes spelled ‘slacktivism.’ Engaging socially in activism that requires little or no effort as part of a lifestyle or self-identity. Slactivism usually produces no appreciable results and often perpetuates poor research and hearsay.

Noen klarer å samle nok slacktivists og får gjennomslagskraft og oppmerksomhet, men det er takket være de få i gruppen som faktisk bidrar og holder siden levende. Noen grupper får gjennomslag fordi noen ser sitt snitt til å tjene på saken og fjerner paprikaen på Grandiosaen en stund.

Det er ikke noe galt i å være en slacktivist. Du kan faktisk være med å bidra til oppmerksomhet rundt saken din, eller du kan bidra til støy og forsøpling av mediene du bruker. Vi må være mer selektive på hva vi klikker liker på, hva vi deler og og hvordan. Velge eller lage grupper som har et klart budskap eller slår et slag for faktisk handling. Kanskje finner man fellesskapsfølelsen fra demonstrasjonstoget? Kjenne at man står sammen om saken med likesinnede også i sosiale medier?

Personlig brandingPersonal branding og slacktivism
Vi liker å vise oss fra vår beste side i sosiale medier, og saker du viser engasjement for bidrar selvsagt til ditt etterlatte digitale inntrykk. Jeg skal innrømme at jeg støtter en rekke saker i sosiale medier uten at det gir meg mer kred enn en «like.»
Men når jeg gjør noe for en god sak, liker jeg å fortelle om det. Som når jeg gir blod.

Jeg sjekker inn på Blodbussen på Foursquare og legger ut bilder av armen min med en nål i på Instagram når jeg gir blod. Selvsagt liker jeg at du da vet at jeg er «en sånn som gir blod«. Jeg liker hva det sier om meg og håper at det vekker engasjement hos deg. Sist jeg ga blod ble jeg spurt om å bli benmargsdonor. Etter en spørsmålsrunde på Twitter fant jeg engasjerte donorambasadører, forhåpentligvis stolte av å være det, som overbeviste meg. Tenk for en gave å gi til noen. Engasjement i sosiale medier fikk meg til å handle, og gjett om jeg skal fortelle om det om jeg får gi benmarg.

Jeg kommer ikke til å være i stand til å fortelle om jeg får være organdonor, men jeg deler gjerne at jeg har tatt praten med mine nærmeste.

Om du ikke har lyst eller kan gi blod, eller synes det er mer komortabelt å støtte ting med tastaturet slår jeg et slag for Kreftforeningen, Leger uten grenser og SOS Barnebyer.

Tast, støtt og del det mer enn gjerne – bare ikke i kjedebrev!

Faktaboks:
Dette er kjedebrevet som sendes rundt nå:
«Okay alle mine vakre kvinner. Det er den tiden på året igjen…. sett fokus på bryst-kreft! Husker du i fjor? Da skulle vi skrive i status-feltet hvilken farge vi hadde på BHen. I fjor var det så mange som deltok at det ble nevnt i nyhetene…
En slik vedvarende oppdatering av status minner alle på hvorfor vi gjør dette og hjelper å sette fokus på et viktig tema. IKKE fortelle noen menn hva statusen betyr.. bare la dem gjette!! Vær snill å kopier denne teksten og send den til alle dine kvinnelige venner (i en melding!). Idéen er at man tar den måneden og dagen du er født. I status-feltet skal det stå: “Jeg skal dra til Mexico i 21 måneder”. Dagen du ble født skal være hvor mange måneder du skal være borte. Stedet du skal dra er bestemt ut i fra den måneden du ble født. God tur! Send denne meldingen til BARE KVINNER, så ser vi hvor langt det går. I fjor, den med BHen, gikk rundt hele verden. Januar – Mexico Februar – London Mars – Miami April – Dominikanske Republikk Mai – Frankrike Juni – St. Petersburg Juli – Østerrike August – Tyskland September – New York Oktober – Amsterdam November – Las Vegas Desember – Columbia Send videre! Vis at du bryr deg!

Hva gjør du når noen har tatt kontroll over din digitale identitet?

Photo cred: http://youthadvisoryboard.wordpress.com/2012/05/14/social-networking-the-digital-identity/

Photo cred: http://youthadvisoryboard.wordpress.com/2012/05/14/social-networking-the-digital-identity/

I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg om at førsteinntrykket er digitalt.
Der skriver jeg om viktigheten av å ta kontroll på hva som dukker opp når noen søker opp ditt navn.

«Du er googlad» er en interessant dokumentar av John Ripa om hva som kan skje når du mister kontroll på hva som dukker opp om deg på Google.
I dokumentaren får du se Bengt Gangemi og Tina Ax, to personer som hadde sine liv snudd opp ned fordi noen andre har tatt over deres digitale identitet.
Du kan lese mer dette på  John Ripa sin blogg.

Ingen har dødd av skitne vinduer

Jeg er god på strategi og på planlegging, men så har det jo vist seg at jeg er særs god på å legge listen alt for høyt når det kommer til gjennomføringen. Det var ren terapi for meg å skrive flink pike- innlegget. Det var hjelp til selvhjelp, det forplikter og kommentarene deres ga energiboost og ståpåvilje.

Når jeg skrev innlegget endte jeg opp på fire områder jeg ville fokusere på, og jeg har bestemt meg for at hvert punkt få et blogginnlegg. Noen av punktene går i hverandre, men jeg har sikkert godt av gjentakelse.

  • Jeg skal gjøre mer bevisste valg og kjenne på hva jeg MÅ prioritere.
  • Jeg skal gjøre mer av det som gjør meg glad og som gir meg energi
  • Jeg skal øve meg på å gi beng i hva jeg tror andre forventer av meg og heller spørre om jeg lurer.
  • Og kanskje det vanskeligste av alt, tillate meg selv å gjøre feil. Tørre og ikke alltid være på topp og vise det.

Jeg har allerede gjort et viktig bevisst valg.

Jeg trenger ikke jobbe hele døgnet – selv om det er gøy.

Jeg har stor arbeidskapasitet og tar gjerne på meg oppgaver utenfor jobbeskrivelsen min. Da jeg tok NSB ut i sosiale medier svarte jeg ut både Twitter og Facebook alene i halvannet år, i tillegg til jobben min som webredaktør. Det kjentes jo ikke slitsomt, det var jo gøy! Og når jeg var i møter hele dagen, ja da måtte jo jobbe på kvelden, når barna var lagt. Jeg stilte ikke engang spørsmålstegn ved arbeidstimene jeg la ned, for det måtte jo gjøres!  Og ingen andre stilte spørsmålstegn ved det heller, for jeg likte det jo, – tilsynelatende.
Helt til jeg kjente at jeg ble en dårlig kollega. Når folk kom i møte og sa «det har jeg ikke fått gjort», tenkte jeg i mitt stille sinn, men sikkert med tydelig kroppsspråk, at – «hallo, jeg jobbet til tolv i går kveld, kunne ikke du ha gjort det?» Det mest provoserende var jo at det ikke virket som de hadde dårlig samvittighet for det heller! Heldiggriser!

Da jeg begynte i ny jobb i januar bestemte jeg meg for å ha et mer bevisst forhold til arbeidstid. Nå har jeg barna annen hver uke. Det gjør at jeg har en uke jeg kan være mer tilstede for barna og en uke jeg kan jobbe mer. Det blir litt kveldsjobb i barneuker også, men jeg er blitt flinkere til å leve med at jeg ikke har rukket alt.

InnbokskontrollNoe jeg MÅ prioritere er innbokskontroll.
Stressnivået mitt korrelerer med antall mail i innboksen.

Jeg vet jo hva jeg burde gjøre, men jeg er ikke flink nok til å sette av tid til å gjøre det. (Ja, jeg kommer ikke overraskende til å si dette gang på gang….)

Så – jeg SKAL prioritere innbokskontroll.

  1. Alle mail i innboksen er uløste oppgaver.
    Det betyr at jeg MÅ arkivere eller slette alle oppgavene jeg har utført. Nyhetsbrev og varslinger skal sendes rett i en egen mappe.
  2. Jeg må jobbe ferdig en oppgave før jeg begynner på en annen.
    – Her har jeg en vei å gå altså. Jeg har ni mailvinduer åpne mens jeg skriver dette…
  3. Prokrastinering er fy
    Oppgaver som ligger på vent innboksen ligger på vent i hodet også. Like greit å kvitte seg med dem.

En annen ting jeg MÅ bli flinkere til er å gjøre ingenting. Eller innimellom bare gjøre det jeg har lyst til, uten å tenke på at jeg skulle ha gjort noe annet først eller helst samtidig. Jeg innser at jeg ikke legger inn tid til lading av Henriette.

Det er typisk meg å sitte ytterst på sofaputen og tenke nå skal det bli godt å slappe av, men det hadde vært aller best å ha vasket vinduene først. For da, da kan jeg slappe av med god samvittighet. Og når jeg slapper av kan jeg se den serien jeg har gledet meg til hele uka, mens jeg bretter alt tøyet.
Klart det tøyet må brettes, men kanskje ikke når man har gjort ørti andre ting. Og av og til må vinduene vaskes, men når jeg tenker meg om tror jeg ingen har dødd av å ha skitne vinduer. Ikke naboene som ser de heller…

Den teorien om at hår som ikke vaskes til slutt blir selvrensende har jeg ikke prøvd, men jeg lurer likevel på om det kan overføres til hus?

Hva og hvordan prioriterer du?

Fra bunnen kan det bare gå oppover

Flink pike syndromet

Siden jeg var liten har høsten for meg vært tiden for selvforbedring. Jeg skulle skrive penere, kanskje til og med med en ny håndskrift med fiffige detaljer som jeg hadde øvd på hele sommeren, ha bedre orden på tidsfrister, i skolebøker og i sekken. Jeg skulle finne meg selv, takle, mestre, fikse – bli litt bedre enn året før. Denne høsten intet unntak.

Men hvor starte? Det er så mye jeg burde. Jeg burde være flinkere til å følge opp leksene til barna, burde jobbe litt ekstra for å få bukt med innboksen, burde trene, burde klippe hekken, burde brette tøy. Burde egentlig slappe av litt, men det gikk dårlig for jeg tenkte på alle burdene og så

PANG!

Det blir av og til for mye og små ting får meg til å snuble. Jeg sliter med å finne balansen.

I dag ble jeg helt satt ut av dum morgen.
Klarte ikke stå opp tidlig nok, men klarte derimot å stresse nok til å bli helt fortvilet selv og la det gå ut over barna. Dumme morgener setter seg i kroppen min og farger dagen. Jeg henger i stroppen, holder innlegg på samling, er leder, er leksehjelper, fotballmamma, kokk, renholder og sjåfør – men med følelsen av å løpe etter egen tilværelse og med tårer som presser på. Denne morgenen fikk meg til å kjenne på at jeg faktisk hilser på bunnen av en bølgedal.

Heldigvis er jeg født positiv og tar meg selv i å tenke at når jeg først detter ned i hullet  så er det tid for refleksjon, og refleksjon er bra.
Og så har jeg flaks, for når jeg trenger det mest så dukker det opp et blogginlegg som er midt i blink. Anita Krohn Traaseth setter fokus på Flink pike syndromet i Tinteguribloggen.

Anita bruker beskrivelsen til Bjørg Krogstad, som sier:

” Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. Hun sliter ut seg selv, og bruker mye tid og energi på det. Mønsteret kan styre hele livet for den enkelte.  Hun er ofte redd for ikke å være flink nok. Derfor må hun jobbe intens for hele tiden å være på høyden. Flink pike er sjelden i ro, hun er opptatt med å legge til rette for andre, og hun er ofte lite til stede når hun er sammen med andre. Det er slitsomt å være i dette mønsteret, over tid kan det gi belastning som utmattelse, kroppssmerter, angst, tiltaksløshet, energiløshet, tristhet, nedstemthet, dårlig selvtillit osv.”

Check. Check. Check…

Hei, jeg heter Henriette og er flink pikeHei, jeg heter Henriette og er nokså flink pike.

Ja, det er jo ikke noe nytt for meg altså. Jeg er faktisk veldig flink på selvdiagnostisering. Og jeg vet hva som burde gjøres også.

Tilbake til burdeburde altså….

Men jeg har som sagt flaks, og ikke nok med at jeg kom over gode råd hos Tinteguri,- jammen fikk jeg ikke også være med på et motivasjonsforedrag på jobb i dag.
Henrik Aase fra Fokus 1 er en fabelaktig fyr, som i sitt foredrag sa de ordene jeg trengte høre i dag. Han sa så fint at når man sier «jeg burde» eller «jeg skal prøve»  så virker det som en kommando til underbevisstheten om «å finne en unnskyldning – kjapt!»
«Burding» og «prøving» – det blir ikke noe av og «det burde jeg prøve» blir i alle fall ikke noe av.

Ved hjelp av NLP, nevrolingvistisk programmering, skal man kunne programmere seg selv til å lykkes. Sier man «jeg skal» – så er det er å gi beskjed til hjernen «om å fikse».

Jeg skal herved bruke høsten til å programmere meg selv til å ikke være flink pike.

  • Jeg skal gjøre mer bevisste valg og kjenne på hva jeg MÅ prioritere.
  • Jeg skal gjøre mer av det som gjør meg glad og som gir meg energi
  • Jeg skal øve meg på å gi beng i hva jeg tror andre forventer av meg og heller spørre om jeg lurer.
  • Og kanskje det vanskeligste av alt, tillate meg selv å gjøre feil. Tørre å ikke alltid være på topp og vise det.

Henrik Aase ba oss tenke på en gang vi har hørt et foredrag som virkelig har truffet oss. Så sa han, hold ditt eget inspirerende foredrag om det du trenger å få fikset, med en tilhører; Hjernen din. Hold det foredraget om og om igjen til hjernen din har mottatt beskjeden.

Og om hjernen min skulle ha tungt for det, så skal jeg bli flinkere til å lytte til de fine folkene jeg har rundt meg. For i dag tok jeg første skritt ved å innrømme at jeg ikke mestrer alt, at jeg ikke alltid er like full av sprudl og pågangsmot. Jeg lot meg selv falle og jammen var det ikke et nett der av herlige folk som tok i mot meg. Og da overlevde jeg jo. Snedig!