Kjære mamma

Jeg har vært åpen om mammas sykdom og om hvordan det har vært å være pårørende i sosiale medier. Det er en hårfin balansegang å dele fra livet som pårørende, for det er så lett å krysse grensen fra personlig til privat og dele mer enn den som er syk ønsker å dele. Men både mamma og jeg synes det var viktig å ikke bare dele solskinnshistorier, men også det som skjer bak fasaden. Vi var begge rørt over omtanken og oppmerksomheten vi begge fikk da vi delte og var åpne.

13. april døde mamma. Da hun ble begravet holdt jeg en minnetale i kapellet, og det kjentes godt å fortelle de mange fremmøtte om hennes livsstyrke og kraft, og hvor viktig hun har vært for meg og familien. Pappa ba meg legge ut talen her, som en fortsettelse av den åpenhenheten.

Kjære Mamma

Dette er mine tanker til deg, men sammen med hele familien takker jeg for den tiden vi fikk sammen med deg. I dag tar pappa, Herman, Mathias, Sebastian Amanda, Solfrid, Erik og jeg farvel til deg.

Vi er så uendelig glad deg, du har vært en klippe for oss, en inspirasjon. Kone, mor, Mimmi og svigermor.

Din og min reise sammen fikk en tøff start. Da jeg var to ble du alvorlig syk. Du hadde kreft. Sjansen for å overleve kreften da var minimal, og for å tåle behandlingen likeså. Det var en lang og tøff prosess, som du kjempet deg igjennom. Du overlevde, men det ble komplikasjoner som du måtte leve med resten av livet. I 40 år.

Ditt livsmot, ditt pågangsmot, din standhaftighet ga deg 40 år, og du gledet deg over hver dag. Hver dag i arbeidsliv, hver dag med familien. Du er den sterkeste jeg vet om.

Du var opptatt av mennesker. Og mest opptatt av de som vi andre har utfordring med å gi plass. Mennesker på skråplanet. De kriminelle, og de som bor på gaten. Du har vært viktig for så mange. Jeg husker da jeg som femåring skulle få røde lakksko. Som jeg hadde gledet meg til å få de skoene! På vei til skobutikken traff du på en av dine. En forsoffen fyr som satt på fortauet. Du snakket lenge med ham, kjøpte en pølse til ham og ga ham omsorg. Når vi endelig kom til skobutikken var den stengt. Det var ikke lett for meg å forstå da, men senere har den historien sittet fast. Det var en viktig lærdom. Jeg husker de du kalte gutta dine. De som hadde gått inn og ut av fengsel, av herberger og ditt kontor. Du kjeftet og trøstet, hjalp og støttet. Jeg traff mange av dem, og husker særlig en. Monrad. Han var så glad i meg, og til en av mine bursdager ga han meg et dukkehus. Han som ikke hadde noe hjem ga bort et. Du lærte oss å se verdi i alle mennesker.

Du sto på barrikadene for det du trodde på, og jeg var med i mange demonstrasjonstog i bæremeis. Du lærte meg at man skal stå for sine meninger, selv om du nok skulle ha ønsket at jeg i tenårene var mer enig med deg.

Vi visste jo at du hadde dine plager, men det var lett å glemme de. Du minnet oss aldri på dem gjennom oppveksten vår. Du var på jobb, kjørte oss barna til alle mulige aktiviteter, fulgte opp og var tilstede, selv om du aldri sov en hel natt igjennom. Du så alltid så frisk ut. På forsidebildet av programmet i dag er du på vei til gallamiddag på Gran Canaria. Hvem skulle vel tro du var veldig syk der? Du hadde sovet hele dagen for å forsøke å være i form, jeg som hadde reist ned fordi jeg var bekymret over formen din, skulle stå stand by i tilfelle du måtte hjem, så det ikke skulle være en tom plass ved bordet ved siden av pappa. Du fikk med deg hele middagen og kom hjem sliten, men glad.

Når barnebarna kom var du en engasjert, tilstedeværende og kjærlig Mimmi.
Du var de siste årene så lei deg for at du var så mye syk, slik at du ikke fikk tatt barnebarna med på alt du ville, teater, museum og andre kulturelle arrangementer, men du passet på at vi foreldre visste om hva som foregikk og spanderte billetter.

Var det fotballkamp, eller koroppvisning stilte du opp så fremst du orket og når du hadde litt ekstra energi ble den brukt på middager og samvær på en ekstra god dag tok du din datterdatter med på åpen gård på Kongsgården. Barnebarna vil huske deg som en som var nær.

De siste årene har vi stadig blitt påminnet at livet er skjørt. Flere ganger har vi tenkt at det nærmet seg slutten, men hver gang har du reist deg igjen. Det har skjedd så mange ganger at vi rett og slett vente oss til din styrke. Regnet med at det ville gå bra selv om vi har vært redde. Du hadde så mye du ville leve for. Du så alltid fremover. Noen ganger bare tre dager, andre ganger tre måneder og noen ganger år.

Du fikk beskjed en torsdag på dialysen om at CRPen din var høy og at du skulle legges inn. Det passer ikke, sa du. Du skulle nemlig i din sønn Herman og Solfrid sitt bryllup dagen etter. Det fikk vente til lørdag med innleggelse.

Bryllupet hadde du gledet deg til lenge. I et vindu på Fretex hadde du sett en knall rød kjole som du kjørte forbi hver gang du skulle til og fra dialyse. Du tenkte den ville være perfekt til bryllupet. Du hadde bare ikke energi til å stoppe å prøve. Ved hjelp av en venninne fikk du hengt den av til en dag til formen var bra nok.Du var så vakker i den kjolen mamma, og du fikk med deg Hermans fantastiske bryllup, selv om formen var dårlig.

Du ville det, og da ble det sånn.

Dagen etter bar det til Ullevål, hvor du ble liggende i nesten to mnd. Vi fikk beskjed om at du hadde fått kreft igjen og at den var uhelbredelig. Det var en tøff beskjed, men du, du sa – den har mest sannsynlig vært der en stund og jeg kan sikkert leve med den i flere år. Jeg vil ikke kalle deg ukuelig optimist, for du kunne ha tunge tanker, men du var realist. Realistisk på egen styrke og vilje.

Vi hadde ikke håpet på jul med deg det året, men jul ble det. Så ble det en vår, en sommer.

Så kom høsten med flere innleggelser, du ble sakte dårligere, matlysten var borte, livsgnisten var ikke lenger like sterk. Igjen lurte vi på om du ville få oppleve julen. Men med nye medisiner som ga matlyst og bedre form overrasket du alle gledelig med en tur til vinterhjemmet på Gran Canaria. Du trodde det bare var for noen dager, men det ble to mnd. Julen feiret vi sammen på Facetime.

Erik og jeg planla bryllup, og du, som ellers alltid har vært interessert og engasjert, ville ikke høre om forberedelsene. Du turte ikke tro på at du ville klare å være med. Jeg turte ikke tenke på om du ville være her da.

Men med solen kom motet og vi begynte å øyne håp om at du kanskje likevel kunne klare å være med i bryllupet vårt. Du fant energi til å dra på kjolehopping i Las Palmas sammen med pappa. Du var blitt så tynn og kjolene du hadde hjemme var alt for store.

7.2 gikk jeg opp gulvet med pappa ved min side, og jeg visste ikke om du var der, turte ikke finne ut av det på forhånd. Da jeg gikk opp gulvet så jeg så jeg deg ikke. Jeg måtte spørre Erik om du var der, og han smilte og lo og sa ja, hun står jo der. Jeg så din vei, og da så jeg deg, i en fantastisk ny blå kjole, nykrøllet hår – og et ansikt som lyste av livsglede og lykke. Det eneste du ikke fikk med deg i bryllupet var den siste timen og nachspillet. Det var selvfølgelig anstrengende å være der for deg, men det la du til side.

Du har alltid hatt en tilstedeværelse i livet til alle rundt deg. Du har hatt en stor vennekrets, og Hermans og mine venner har alltid trivdes hjemme hos oss. Var det noen av vennene våre som trengte en voksenperson utenfor hjemmet sitt stilte du alltid opp. Selv når du burde ha nok med deg selv var du interessert i mennesker du møtte. De som kjørte pasienttaxien til og fra sykehus, sykepleierne, legene – du visste hvor de bodde, du spurte om barna deres og om interesser og husket hva de hadde sagt.

Det resulterte i at de kalte deg dronningen når du ble innlagt på nyremedisinsk. Ikke fordi du var krevende, det var du aldri – men fordi de ville behandle deg som en dronning fordi du fortjente det. Leger og sykepleiere kom innom deg der du var, selv om de ikke var på vakt der du var for å høre hvordan du hadde det eller for å si god kveld!

Livsverdi har vært et tema vi har snakket mye om i timene sammen på sykehuset. Du har alltid funnet verdi i de bittesmå tingene, ikke bare de store. Men når matlysten forsvant helt, og kreftene forsvant var det vanskeligere å se verdien for deg. Du fikk vanskelighet med å uttrykke deg, og det plaget deg. Var det morfinen eller var det sykdommen? Ingen av oss visste, men smertene var for sterke til at vi kunne finne ut av det. Men når det ikke lenger var lett å snakke visste vi at vi ikke hadde noe usnakket, mamma. Vonde, fine, morsomme, nære samtaler de siste årene og spesielt den siste tiden bidro til det.

Ditt siste opphold var på Hospice Lovisenberg, som du til slutt valgte å kalle hjem. Der var det godt å være for både deg og for oss pårørende. På Lovisenberg kan man bare være i 14 dager av gangen og planen var at du skulle hjem til Bygdøy å få pleie der. Du ville ikke der i fra. Jeg tror du bestemte deg for at det skulle være ditt hjem til det siste.

Hospice Lovisenberg 13.4.

Hospice Lovisenberg 13.4.

Du ville det, og da ble det sånn.

Jeg fikk være hos deg din siste natt. Holdt deg i hånden til du reiste.
Når du døde var det som du lå og så ut av vinduet. Du var så rolig og sovnet stille inn med et lite, lurt smil.

 

Du valgte deg en solskinnsdag.

One thought on “Kjære mamma

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s