#bakfasaden?

Det er mye snakk om at vi bruker sosiale medier til å gi omverdenen inntrykk at vi er mer vellykkede enn vi egentlig er. Jeg vil gjerne fortelle at jeg endelig har kommet meg på trening eller at jeg har gjort noe gøy med barna. Klart vi har lyst til å vise frem det gode i livet vårt!

Mine statusoppdateringer på Facebook er som regel glade. Mange bent frem lykkelige. Jeg våkner glad, jeg finner glede i små og store ting, og når jeg møter motbakker og jobber meg gjennom livets små og store hindere klarer jeg se positive ting i det og. Sånn er jeg. Jeg liker å dele gleden min, jeg elsker responsen jeg får av å dele den.

Vi får respons når vi formidler positivitet, men mest av alt dreier det seg vel om at vi får respons når vi er personlige. At vi deler våre små og store hendelser, våre glimt fra hverdagen. Jeg har blogget om styrken i å vise seg sårbar.

Nå skal jeg innrømme at jeg kjenner meg veldig sårbar. Min mor er syk.

Bilde

I to måneder har min mor ligget alvorlig syk på sykehus. Det har sett så mørkt ut, men mamma er så sterk. Kjemper seg tilbake igjen. Det går opp og ned og litt opp igjen. Ingen klar prognose, prøving og feiling. Uvisshet.

Å dele sorg, redsel og usikkerhet er ikke så vanlig i sosiale medier. I mitt tilfelle forsøker jeg å trå varsomt. Jeg deler min opplevelse av et annet menneskes sykdom. Mamma må få bestemme hva jeg kan dele av det som omhandler henne.

Bilde

Samtidig er jo dette noe som vi mennesker går igjennom. Mennesker man har kjær blir syke, vi opplever sorg og død. Det er en del av livet. Derfor burde det jo også være en del av det vi deler i sosiale medier.

Det dreier seg nok mye om semantikk. Om å ordlegge seg slik at man skiller mellom å være personlig og å være for privat.
Man skal være bevisst på hva man forteller, at man blotlegger følelsene sine hvor alle fra nære og perifere venner, til arbeidskolleger og bekjente kan se.

Jeg har opplevd det som veldig positivt å fortelle hvordan jeg har det. Jeg får oppdatert mange samtidig, uten å måtte fortelle historien om og om igjen fra
start. Når folk spør meg hvordan jeg har det, vet jeg hvem som allerede vet. Jeg får rom til å være tom for sprudl, om jeg har det sånn den dagen.

Det fine er at både mamma og jeg kjenner på varmen som kommer av at vi deler. Hun er ikke på Facebook, men får høre kommentarene jeg får på statusoppdateringene mine og hun får meldinger av sine perifere venner gjennom meg. Det er jo det som er så fint. Facebook tilrettelegger for kontakt for de som synes det er vanskelig å ta kontakt, eller kanskje ikke føler at de er nære nok til å ringe i vanskelige tider.
De meldingene betyr mye.

Hei, ville bare si at jeg føler med deg. Jeg vet
hvordan det er å ha en syk mor. Det er kanskje litt rart at en
perifer person som meg kontakter deg med noe sånt, men ser jo at
det skjer vonde ting i livet ditt og kan jo ikke bare overse det.
Håper det går bra med dere! Line

Jeg ser positive ting i denne situasjonen også jeg. Mamma og jeg er kommet enda nærmere hverandre. Jeg får være der for henne, sånn som hun alltid har vært der for meg. Jeg lærer mye om meg selv og hvordan jeg opplever sorg og redsel. Jeg kjenner at jeg har et godt nettverk rundt meg av folk som bryr seg.

Livet, uten fasade.

Oppdatert:
Mamma har lest innlegget mitt og svarer:

Kjæreste Henriette. Det var et gripende blogginnlegg. Ble aldeles rørt, men dine betraktninger er så sanne, så sanne. Det er nærheten som kjennes så godt og som du skriver så illustrerende og fint om. Alt er nemlig ikke bare lek, glede og opptur, for gleden kan man også finne i sorgen. Det gir livet en ekstra dimensjon. Jeg tror at hvis du ikke hadde vært akkurat den som opplever så mye lykke og glede ellers i hverdagen, så ville du kanskje ikke klart å oppleve det du så nydelig beskriver. Sorg og glede hånd i hånd!