Sprudlpåfyll

Jeg er på vei opp fra bølgedalen. Det hjelper å være en glad jente, født med smilet på og latter som kommer lett.
Det hjelper å være forelsket. Det hjelper å se stor glede i små ting.

Det hjelper å sette fokus på det som tapper energi og kjenne etter hva som fyller lagrene igjen.
For å ha rom til lading har jeg ryddet i mailboks, i følelsesregister og fått unna en del ting som har ligget til prokrastinering.

Men, jeg har en vei å gå, altså. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for burdeburdene istedet for å være stolt av de jeg har klart å prioritere bort. Jeg er og blir en flink pike.
Det snedige er at når jeg har overbevist meg selv om at jeg ikke kommer til å dø av skitne vinduer eller av nabopraten om mine skitne vinduer, som jeg innser mest sannsynlig bare skjer inne i mitt hode, lager jeg nye utfordringer. Jeg er min egen burdeburdefabrikk. For ikke å snakke om bekymringer. Jeg er faktisk en bekymringssamler. De beste er visst å samle på de jeg ikke kan gjøre noe som helst med. Ikke bare blir jeg sliten i hodet av meg selv, men det gir seg utslag i kroppen også. Jeg henger opp skuldrene i ørene og spenningene låser rygg og nakke.

Dette innlegget skulle handle om at jeg skal gjøre mer av det som gjør meg glad og som gir meg energi.  Jeg har funnet energi i morsomme oppgaver på jobb og delegert unna noen av de som tapper mest. Uken har vært viet til tid med fine mennesker og avsluttes med sprudlpåfyll i form av førtiårsfeiring av en av mine aller beste venner, naturinnslag med rafting i Sjoa, leirbål og samvær.

Jeg lades rett og slett best i samvær med andre. Gode samtaler og latter er energiboost. Å få ta del i andres gleder og utfordringer og å dele mine, sortere og prioritere.
Jeg er så heldig som har så mange, fine ladestasjoner av mennesker rundt meg. Tre herlige barn, verdens beste kjæreste, gode venner som bryr seg, fine og dyktige kolleger.

Det lader meg å dele dette med deg.
Hva lader deg?

Inspirasjon på veien til å bli «god nok»

Hva som er godt nok, og hvordan være god nok for seg selv må vi jo finne ut av hver for oss.
Det kan tenkes vi er nødt til å gå ut av komfortsonen for å kjenne på det. Det er vondt med endring, det er vondt å flytte grenser.
Litt amerikansk tåreknapptv kan faktisk inspirere.

Etter å ha blitt fortalt av mobbere gjennom skoletiden at hun ikke er bra nok har 19 år gamle Jillian kommet seg til X-factor for å bevise for seg selv og andre at hun er god nok.
Jammen er hun god nok og mer til. Sterkt.

Ingen har dødd av skitne vinduer

Jeg er god på strategi og på planlegging, men så har det jo vist seg at jeg er særs god på å legge listen alt for høyt når det kommer til gjennomføringen. Det var ren terapi for meg å skrive flink pike- innlegget. Det var hjelp til selvhjelp, det forplikter og kommentarene deres ga energiboost og ståpåvilje.

Når jeg skrev innlegget endte jeg opp på fire områder jeg ville fokusere på, og jeg har bestemt meg for at hvert punkt få et blogginnlegg. Noen av punktene går i hverandre, men jeg har sikkert godt av gjentakelse.

  • Jeg skal gjøre mer bevisste valg og kjenne på hva jeg MÅ prioritere.
  • Jeg skal gjøre mer av det som gjør meg glad og som gir meg energi
  • Jeg skal øve meg på å gi beng i hva jeg tror andre forventer av meg og heller spørre om jeg lurer.
  • Og kanskje det vanskeligste av alt, tillate meg selv å gjøre feil. Tørre og ikke alltid være på topp og vise det.

Jeg har allerede gjort et viktig bevisst valg.

Jeg trenger ikke jobbe hele døgnet – selv om det er gøy.

Jeg har stor arbeidskapasitet og tar gjerne på meg oppgaver utenfor jobbeskrivelsen min. Da jeg tok NSB ut i sosiale medier svarte jeg ut både Twitter og Facebook alene i halvannet år, i tillegg til jobben min som webredaktør. Det kjentes jo ikke slitsomt, det var jo gøy! Og når jeg var i møter hele dagen, ja da måtte jo jobbe på kvelden, når barna var lagt. Jeg stilte ikke engang spørsmålstegn ved arbeidstimene jeg la ned, for det måtte jo gjøres!  Og ingen andre stilte spørsmålstegn ved det heller, for jeg likte det jo, – tilsynelatende.
Helt til jeg kjente at jeg ble en dårlig kollega. Når folk kom i møte og sa «det har jeg ikke fått gjort», tenkte jeg i mitt stille sinn, men sikkert med tydelig kroppsspråk, at – «hallo, jeg jobbet til tolv i går kveld, kunne ikke du ha gjort det?» Det mest provoserende var jo at det ikke virket som de hadde dårlig samvittighet for det heller! Heldiggriser!

Da jeg begynte i ny jobb i januar bestemte jeg meg for å ha et mer bevisst forhold til arbeidstid. Nå har jeg barna annen hver uke. Det gjør at jeg har en uke jeg kan være mer tilstede for barna og en uke jeg kan jobbe mer. Det blir litt kveldsjobb i barneuker også, men jeg er blitt flinkere til å leve med at jeg ikke har rukket alt.

InnbokskontrollNoe jeg MÅ prioritere er innbokskontroll.
Stressnivået mitt korrelerer med antall mail i innboksen.

Jeg vet jo hva jeg burde gjøre, men jeg er ikke flink nok til å sette av tid til å gjøre det. (Ja, jeg kommer ikke overraskende til å si dette gang på gang….)

Så – jeg SKAL prioritere innbokskontroll.

  1. Alle mail i innboksen er uløste oppgaver.
    Det betyr at jeg MÅ arkivere eller slette alle oppgavene jeg har utført. Nyhetsbrev og varslinger skal sendes rett i en egen mappe.
  2. Jeg må jobbe ferdig en oppgave før jeg begynner på en annen.
    – Her har jeg en vei å gå altså. Jeg har ni mailvinduer åpne mens jeg skriver dette…
  3. Prokrastinering er fy
    Oppgaver som ligger på vent innboksen ligger på vent i hodet også. Like greit å kvitte seg med dem.

En annen ting jeg MÅ bli flinkere til er å gjøre ingenting. Eller innimellom bare gjøre det jeg har lyst til, uten å tenke på at jeg skulle ha gjort noe annet først eller helst samtidig. Jeg innser at jeg ikke legger inn tid til lading av Henriette.

Det er typisk meg å sitte ytterst på sofaputen og tenke nå skal det bli godt å slappe av, men det hadde vært aller best å ha vasket vinduene først. For da, da kan jeg slappe av med god samvittighet. Og når jeg slapper av kan jeg se den serien jeg har gledet meg til hele uka, mens jeg bretter alt tøyet.
Klart det tøyet må brettes, men kanskje ikke når man har gjort ørti andre ting. Og av og til må vinduene vaskes, men når jeg tenker meg om tror jeg ingen har dødd av å ha skitne vinduer. Ikke naboene som ser de heller…

Den teorien om at hår som ikke vaskes til slutt blir selvrensende har jeg ikke prøvd, men jeg lurer likevel på om det kan overføres til hus?

Hva og hvordan prioriterer du?

Fra bunnen kan det bare gå oppover

Flink pike syndromet

Siden jeg var liten har høsten for meg vært tiden for selvforbedring. Jeg skulle skrive penere, kanskje til og med med en ny håndskrift med fiffige detaljer som jeg hadde øvd på hele sommeren, ha bedre orden på tidsfrister, i skolebøker og i sekken. Jeg skulle finne meg selv, takle, mestre, fikse – bli litt bedre enn året før. Denne høsten intet unntak.

Men hvor starte? Det er så mye jeg burde. Jeg burde være flinkere til å følge opp leksene til barna, burde jobbe litt ekstra for å få bukt med innboksen, burde trene, burde klippe hekken, burde brette tøy. Burde egentlig slappe av litt, men det gikk dårlig for jeg tenkte på alle burdene og så

PANG!

Det blir av og til for mye og små ting får meg til å snuble. Jeg sliter med å finne balansen.

I dag ble jeg helt satt ut av dum morgen.
Klarte ikke stå opp tidlig nok, men klarte derimot å stresse nok til å bli helt fortvilet selv og la det gå ut over barna. Dumme morgener setter seg i kroppen min og farger dagen. Jeg henger i stroppen, holder innlegg på samling, er leder, er leksehjelper, fotballmamma, kokk, renholder og sjåfør – men med følelsen av å løpe etter egen tilværelse og med tårer som presser på. Denne morgenen fikk meg til å kjenne på at jeg faktisk hilser på bunnen av en bølgedal.

Heldigvis er jeg født positiv og tar meg selv i å tenke at når jeg først detter ned i hullet  så er det tid for refleksjon, og refleksjon er bra.
Og så har jeg flaks, for når jeg trenger det mest så dukker det opp et blogginlegg som er midt i blink. Anita Krohn Traaseth setter fokus på Flink pike syndromet i Tinteguribloggen.

Anita bruker beskrivelsen til Bjørg Krogstad, som sier:

” Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. Hun sliter ut seg selv, og bruker mye tid og energi på det. Mønsteret kan styre hele livet for den enkelte.  Hun er ofte redd for ikke å være flink nok. Derfor må hun jobbe intens for hele tiden å være på høyden. Flink pike er sjelden i ro, hun er opptatt med å legge til rette for andre, og hun er ofte lite til stede når hun er sammen med andre. Det er slitsomt å være i dette mønsteret, over tid kan det gi belastning som utmattelse, kroppssmerter, angst, tiltaksløshet, energiløshet, tristhet, nedstemthet, dårlig selvtillit osv.”

Check. Check. Check…

Hei, jeg heter Henriette og er flink pikeHei, jeg heter Henriette og er nokså flink pike.

Ja, det er jo ikke noe nytt for meg altså. Jeg er faktisk veldig flink på selvdiagnostisering. Og jeg vet hva som burde gjøres også.

Tilbake til burdeburde altså….

Men jeg har som sagt flaks, og ikke nok med at jeg kom over gode råd hos Tinteguri,- jammen fikk jeg ikke også være med på et motivasjonsforedrag på jobb i dag.
Henrik Aase fra Fokus 1 er en fabelaktig fyr, som i sitt foredrag sa de ordene jeg trengte høre i dag. Han sa så fint at når man sier «jeg burde» eller «jeg skal prøve»  så virker det som en kommando til underbevisstheten om «å finne en unnskyldning – kjapt!»
«Burding» og «prøving» – det blir ikke noe av og «det burde jeg prøve» blir i alle fall ikke noe av.

Ved hjelp av NLP, nevrolingvistisk programmering, skal man kunne programmere seg selv til å lykkes. Sier man «jeg skal» – så er det er å gi beskjed til hjernen «om å fikse».

Jeg skal herved bruke høsten til å programmere meg selv til å ikke være flink pike.

  • Jeg skal gjøre mer bevisste valg og kjenne på hva jeg MÅ prioritere.
  • Jeg skal gjøre mer av det som gjør meg glad og som gir meg energi
  • Jeg skal øve meg på å gi beng i hva jeg tror andre forventer av meg og heller spørre om jeg lurer.
  • Og kanskje det vanskeligste av alt, tillate meg selv å gjøre feil. Tørre å ikke alltid være på topp og vise det.

Henrik Aase ba oss tenke på en gang vi har hørt et foredrag som virkelig har truffet oss. Så sa han, hold ditt eget inspirerende foredrag om det du trenger å få fikset, med en tilhører; Hjernen din. Hold det foredraget om og om igjen til hjernen din har mottatt beskjeden.

Og om hjernen min skulle ha tungt for det, så skal jeg bli flinkere til å lytte til de fine folkene jeg har rundt meg. For i dag tok jeg første skritt ved å innrømme at jeg ikke mestrer alt, at jeg ikke alltid er like full av sprudl og pågangsmot. Jeg lot meg selv falle og jammen var det ikke et nett der av herlige folk som tok i mot meg. Og da overlevde jeg jo. Snedig!