Hei, mamma!

Henriette Høyer
Hei, mamma, hvordan har du det i dag?
Jeg har så lyst til å fortelle deg om den fine juleavslutningen på skolen i går. Det var så fint og alle var så flinke. Amanda sang så fint, og var så nydelig i den strikkede stakken. I dag tidlig hadde vi en så hyggelig frokost…

Jeg ringer mamma inne i hodet.

Det gikk aldri en dag uten at mamma og jeg snakket sammen eller sendte melding. Vi ringte selv om vi visste at vi skulle sees senere samme dag, eller om vi hadde sett hverandre. Det var jording.

Nå ringer jeg mamma inne i hodet.

Vi hadde ikke noe usnakket, mamma og jeg, den dagen hun døde.
Vi visste begge hvor glade vi var i hverandre og alle uenigheter var snakket om og parkert. Jeg hadde spurt henne om alt jeg lurte på og hun hadde fortalt. Vi delte store og små tanker, hverdagshistorier, livssyn, meninger og standpunkt.

Nå, derimot, er det så mye som er usnakket. Så mye jeg gjerne skulle ha fortalt. Om hvordan vi har det, om hvordan det går med pappa, med barna, med meg.

Så jeg ringer inne i hodet, som nå nettopp, da jeg gikk gatelangs.

Det er fint.

 

Kjære mamma

Jeg har vært åpen om mammas sykdom og om hvordan det har vært å være pårørende i sosiale medier. Det er en hårfin balansegang å dele fra livet som pårørende, for det er så lett å krysse grensen fra personlig til privat og dele mer enn den som er syk ønsker å dele. Men både mamma og jeg synes det var viktig å ikke bare dele solskinnshistorier, men også det som skjer bak fasaden. Vi var begge rørt over omtanken og oppmerksomheten vi begge fikk da vi delte og var åpne.

13. april døde mamma. Da hun ble begravet holdt jeg en minnetale i kapellet, og det kjentes godt å fortelle de mange fremmøtte om hennes livsstyrke og kraft, og hvor viktig hun har vært for meg og familien. Pappa ba meg legge ut talen her, som en fortsettelse av den åpenhenheten.

Kjære Mamma

Dette er mine tanker til deg, men sammen med hele familien takker jeg for den tiden vi fikk sammen med deg. I dag tar pappa, Herman, Mathias, Sebastian Amanda, Solfrid, Erik og jeg farvel til deg.

Vi er så uendelig glad deg, du har vært en klippe for oss, en inspirasjon. Kone, mor, Mimmi og svigermor.

Din og min reise sammen fikk en tøff start. Da jeg var to ble du alvorlig syk. Du hadde kreft. Sjansen for å overleve kreften da var minimal, og for å tåle behandlingen likeså. Det var en lang og tøff prosess, som du kjempet deg igjennom. Du overlevde, men det ble komplikasjoner som du måtte leve med resten av livet. I 40 år.

Ditt livsmot, ditt pågangsmot, din standhaftighet ga deg 40 år, og du gledet deg over hver dag. Hver dag i arbeidsliv, hver dag med familien. Du er den sterkeste jeg vet om.

Du var opptatt av mennesker. Og mest opptatt av de som vi andre har utfordring med å gi plass. Mennesker på skråplanet. De kriminelle, og de som bor på gaten. Du har vært viktig for så mange. Jeg husker da jeg som femåring skulle få røde lakksko. Som jeg hadde gledet meg til å få de skoene! På vei til skobutikken traff du på en av dine. En forsoffen fyr som satt på fortauet. Du snakket lenge med ham, kjøpte en pølse til ham og ga ham omsorg. Når vi endelig kom til skobutikken var den stengt. Det var ikke lett for meg å forstå da, men senere har den historien sittet fast. Det var en viktig lærdom. Jeg husker de du kalte gutta dine. De som hadde gått inn og ut av fengsel, av herberger og ditt kontor. Du kjeftet og trøstet, hjalp og støttet. Jeg traff mange av dem, og husker særlig en. Monrad. Han var så glad i meg, og til en av mine bursdager ga han meg et dukkehus. Han som ikke hadde noe hjem ga bort et. Du lærte oss å se verdi i alle mennesker.

Du sto på barrikadene for det du trodde på, og jeg var med i mange demonstrasjonstog i bæremeis. Du lærte meg at man skal stå for sine meninger, selv om du nok skulle ha ønsket at jeg i tenårene var mer enig med deg.

Vi visste jo at du hadde dine plager, men det var lett å glemme de. Du minnet oss aldri på dem gjennom oppveksten vår. Du var på jobb, kjørte oss barna til alle mulige aktiviteter, fulgte opp og var tilstede, selv om du aldri sov en hel natt igjennom. Du så alltid så frisk ut. På forsidebildet av programmet i dag er du på vei til gallamiddag på Gran Canaria. Hvem skulle vel tro du var veldig syk der? Du hadde sovet hele dagen for å forsøke å være i form, jeg som hadde reist ned fordi jeg var bekymret over formen din, skulle stå stand by i tilfelle du måtte hjem, så det ikke skulle være en tom plass ved bordet ved siden av pappa. Du fikk med deg hele middagen og kom hjem sliten, men glad.

Når barnebarna kom var du en engasjert, tilstedeværende og kjærlig Mimmi.
Du var de siste årene så lei deg for at du var så mye syk, slik at du ikke fikk tatt barnebarna med på alt du ville, teater, museum og andre kulturelle arrangementer, men du passet på at vi foreldre visste om hva som foregikk og spanderte billetter.

Var det fotballkamp, eller koroppvisning stilte du opp så fremst du orket og når du hadde litt ekstra energi ble den brukt på middager og samvær på en ekstra god dag tok du din datterdatter med på åpen gård på Kongsgården. Barnebarna vil huske deg som en som var nær.

De siste årene har vi stadig blitt påminnet at livet er skjørt. Flere ganger har vi tenkt at det nærmet seg slutten, men hver gang har du reist deg igjen. Det har skjedd så mange ganger at vi rett og slett vente oss til din styrke. Regnet med at det ville gå bra selv om vi har vært redde. Du hadde så mye du ville leve for. Du så alltid fremover. Noen ganger bare tre dager, andre ganger tre måneder og noen ganger år.

Du fikk beskjed en torsdag på dialysen om at CRPen din var høy og at du skulle legges inn. Det passer ikke, sa du. Du skulle nemlig i din sønn Herman og Solfrid sitt bryllup dagen etter. Det fikk vente til lørdag med innleggelse.

Bryllupet hadde du gledet deg til lenge. I et vindu på Fretex hadde du sett en knall rød kjole som du kjørte forbi hver gang du skulle til og fra dialyse. Du tenkte den ville være perfekt til bryllupet. Du hadde bare ikke energi til å stoppe å prøve. Ved hjelp av en venninne fikk du hengt den av til en dag til formen var bra nok.Du var så vakker i den kjolen mamma, og du fikk med deg Hermans fantastiske bryllup, selv om formen var dårlig.

Du ville det, og da ble det sånn.

Dagen etter bar det til Ullevål, hvor du ble liggende i nesten to mnd. Vi fikk beskjed om at du hadde fått kreft igjen og at den var uhelbredelig. Det var en tøff beskjed, men du, du sa – den har mest sannsynlig vært der en stund og jeg kan sikkert leve med den i flere år. Jeg vil ikke kalle deg ukuelig optimist, for du kunne ha tunge tanker, men du var realist. Realistisk på egen styrke og vilje.

Vi hadde ikke håpet på jul med deg det året, men jul ble det. Så ble det en vår, en sommer.

Så kom høsten med flere innleggelser, du ble sakte dårligere, matlysten var borte, livsgnisten var ikke lenger like sterk. Igjen lurte vi på om du ville få oppleve julen. Men med nye medisiner som ga matlyst og bedre form overrasket du alle gledelig med en tur til vinterhjemmet på Gran Canaria. Du trodde det bare var for noen dager, men det ble to mnd. Julen feiret vi sammen på Facetime.

Erik og jeg planla bryllup, og du, som ellers alltid har vært interessert og engasjert, ville ikke høre om forberedelsene. Du turte ikke tro på at du ville klare å være med. Jeg turte ikke tenke på om du ville være her da.

Men med solen kom motet og vi begynte å øyne håp om at du kanskje likevel kunne klare å være med i bryllupet vårt. Du fant energi til å dra på kjolehopping i Las Palmas sammen med pappa. Du var blitt så tynn og kjolene du hadde hjemme var alt for store.

7.2 gikk jeg opp gulvet med pappa ved min side, og jeg visste ikke om du var der, turte ikke finne ut av det på forhånd. Da jeg gikk opp gulvet så jeg så jeg deg ikke. Jeg måtte spørre Erik om du var der, og han smilte og lo og sa ja, hun står jo der. Jeg så din vei, og da så jeg deg, i en fantastisk ny blå kjole, nykrøllet hår – og et ansikt som lyste av livsglede og lykke. Det eneste du ikke fikk med deg i bryllupet var den siste timen og nachspillet. Det var selvfølgelig anstrengende å være der for deg, men det la du til side.

Du har alltid hatt en tilstedeværelse i livet til alle rundt deg. Du har hatt en stor vennekrets, og Hermans og mine venner har alltid trivdes hjemme hos oss. Var det noen av vennene våre som trengte en voksenperson utenfor hjemmet sitt stilte du alltid opp. Selv når du burde ha nok med deg selv var du interessert i mennesker du møtte. De som kjørte pasienttaxien til og fra sykehus, sykepleierne, legene – du visste hvor de bodde, du spurte om barna deres og om interesser og husket hva de hadde sagt.

Det resulterte i at de kalte deg dronningen når du ble innlagt på nyremedisinsk. Ikke fordi du var krevende, det var du aldri – men fordi de ville behandle deg som en dronning fordi du fortjente det. Leger og sykepleiere kom innom deg der du var, selv om de ikke var på vakt der du var for å høre hvordan du hadde det eller for å si god kveld!

Livsverdi har vært et tema vi har snakket mye om i timene sammen på sykehuset. Du har alltid funnet verdi i de bittesmå tingene, ikke bare de store. Men når matlysten forsvant helt, og kreftene forsvant var det vanskeligere å se verdien for deg. Du fikk vanskelighet med å uttrykke deg, og det plaget deg. Var det morfinen eller var det sykdommen? Ingen av oss visste, men smertene var for sterke til at vi kunne finne ut av det. Men når det ikke lenger var lett å snakke visste vi at vi ikke hadde noe usnakket, mamma. Vonde, fine, morsomme, nære samtaler de siste årene og spesielt den siste tiden bidro til det.

Ditt siste opphold var på Hospice Lovisenberg, som du til slutt valgte å kalle hjem. Der var det godt å være for både deg og for oss pårørende. På Lovisenberg kan man bare være i 14 dager av gangen og planen var at du skulle hjem til Bygdøy å få pleie der. Du ville ikke der i fra. Jeg tror du bestemte deg for at det skulle være ditt hjem til det siste.

Hospice Lovisenberg 13.4.
Hospice Lovisenberg 13.4.

Du ville det, og da ble det sånn.

Jeg fikk være hos deg din siste natt. Holdt deg i hånden til du reiste.
Når du døde var det som du lå og så ut av vinduet. Du var så rolig og sovnet stille inn med et lite, lurt smil.

 

Du valgte deg en solskinnsdag.

Brudekjole til besvær

Jeg har aldri drømt om å stå hvit brud. Jeg har rett og slett slitt litt med tanken på å prøve brudekjoler. Jeg har sett for meg at jeg kommer til å ligne på en mellomting mellom Michelinmannen og en dorulldukke og at jeg skal føle meg sjenert, stor og uformelig i prøverommet. Da jeg ble fridd til første gang var en av de første tankene etter at gledesrusen hadde avtatt noe, at jeg ikke hadde lyst til å putte den nyervervede posttvillinggraviditetskroppen inn i hverken prøverom eller brudekjole. Jeg giftet meg i bunad og følte meg så fin!

Nå er jeg så heldig at jeg skal gifte meg igjen, og denne gang ønsker jeg å gjøre det i en brudekjole. Jeg har ikke peil på brudekjoler, men laget meg et board på pinterest, for å få en ide om hva jeg liker. Der fant jeg flere kjoler. Stikkord: Enkelt, elegant, sofistikert, små, lekre detaljer. Hva jeg ikke vil ha? Masse rysjer, blonder, perler og paljetter, stort skjørt og langt slep og spesielt ikke alt det i samme kjole.

Så var det hva jeg kler da. Ikke nødvendigvis like klart for meg. Det var på tide med prøving nr 1.

Det var med skrekkblandet fryd jeg ankom Kristins brudesalong. Det var et hav av digre kjoler og jeg ble umiddelbart litt motløs. Jeg ble møtt av en proff jente, som veiledet og fant frem kjoler med forskjellig snitt, lyttet til mine ønsker og mine to fine forloveres tanker rundt kjole. I prøverommet fikk jeg ta på kjolen selv og fikk først hjelp når den var på. Opplevelsen var bra! Jeg fant en kjole! Jeg følte meg så fin!

Men, man kan da ikke kjøpe brudekjole på første prøving, kan man vel? Vi noterte oss modell og bestemte oss for prøving nr. 2. Nå begynner moroa.

Brudekjolen ser lekker og elegant ut. På nettsidene ser vi flere kjoler som er aktuelle. Her må vi da finne en kjole som passer brudens ønsker, tenkte mine forlovere og booket time. Inn kommer mindre nervøs, voksen brud og møter tyggisslafsende ungmø.

Hun: «Hva ser du etter?»
Jeg: «Jeg vil gjerne ha noe enkelt, noe uten alt for mye blonder og fjas. Gjerne med sweetheart neck line (har til og med plukket opp lingoen), gjerne ettersittende til hoften og ikke for stort skjørt.
Hun: «Ok, du kan gå i prøverommet og så skal jeg finne frem noen kjoler til deg.»

kjole
Mye eller lite blonder?

Jeg får dra på meg kjolene selv, og hun kommer inn for å hjelpe til med lukking når jeg signalserer at jeg er klar. Det kjennes bra. Inn kommer store kjoler fulle av blonder, paljetter og perler. Jeg er sporty og tenker at, jaja vi er sikkert på vei for å finne riktig snitt i denne butikken og snart forstår hun hva jeg mener når jeg forteller hvorfor den ene etter den andre kjolen ikke er riktig. Men, nei. Køntribrudekjolen gjorde prøvingen morsom, om ikke annet. På spørsmål om priser, så visste ikke butikkdamen det, og ikke sjekket hun heller. Nei, det er jo nokså uvesentlig detalj, tross alt. Til slutt innser hun at hun nok ikke har kjolen for meg, men sier at de snart kommer til å få inn flere kjoler som nok var litt enklere, men vet ikke helt når. Hun viser frem en kjole på nettet, som også er full av blonder. Jeg sukker og sier igjen at jeg er på jakt etter noe enklere. Da sier hun: «Du, jeg blir litt lei meg jeg, når du vil ha noe enkelt på din store dag. Skal du ikke pynte deg litt da? Han vil jo sikkert også se deg i noe fint».

Nettopp…

Ikke overraskende bestemte vi oss for prøving nr. 3. Denne gang med enda klarere ide om kjole, om snitt og behovet for en lyttende brudekjoleekspert.

Brudens skattekammer var også lovende på nett. Vi fant en kjole vi var enige om at var mulig konkurrent til kjolen fra første prøving. Vi kommer inn i salongen og får beskjed om å se oss rundt om vi finner noe. Her var det ikke overflod av kjoler, så det var lett å få et overblikk. Det var blonder og bling på alle sammen. Om hun hadde noe enklere? Vi måtte lete selv. Jeg fant ingenting. Mine to forlovere fant da en kjole med riktig snitt og jeg valgte å overse sølvperleblondene. De kunne man kanskje fjerne? Jeg gikk inn i prøverommet og damen kom etter. Der sto hun, med forhenget åpent og andre kunder i salongen og sa at jeg nok burde ta av meg bh-en også. Opp med armene, her kommer kjolen.  Kjolen kunne ha vært fin den, om den hadde passet. Neste kjole på. Hun skar visstnok grimaser mens hun forsøkte å lukke den. Kjolen jeg hadde funnet på nett var definitivt for liten og helt umulig å se om den kunne ha vært noe. Om hun hadde noen kjoler i større størrelser? Nja, en – men det var en helt annen stil enn jeg liker. Om jeg vil prøve den likevel?

Men, det var jo min feil da. Damen sa: «Du er for stor!»

Hun hadde jo egentlig rett hun tyggisslafsende damen i butikk to. Jeg ønsker å pynte meg på min store dag. Jeg ønsker å føle meg fin. Den følelsen skal starte allerede i prøverommet. Skal jeg legge flerfoldige tusen i en kjole skal den være slik jeg vil ha den og jeg forventer service med på kjøpet.

Kristins brudesalong – vi sees!

#bakfasaden?

Det er mye snakk om at vi bruker sosiale medier til å gi omverdenen inntrykk at vi er mer vellykkede enn vi egentlig er. Jeg vil gjerne fortelle at jeg endelig har kommet meg på trening eller at jeg har gjort noe gøy med barna. Klart vi har lyst til å vise frem det gode i livet vårt!

Mine statusoppdateringer på Facebook er som regel glade. Mange bent frem lykkelige. Jeg våkner glad, jeg finner glede i små og store ting, og når jeg møter motbakker og jobber meg gjennom livets små og store hindere klarer jeg se positive ting i det og. Sånn er jeg. Jeg liker å dele gleden min, jeg elsker responsen jeg får av å dele den.

Vi får respons når vi formidler positivitet, men mest av alt dreier det seg vel om at vi får respons når vi er personlige. At vi deler våre små og store hendelser, våre glimt fra hverdagen. Jeg har blogget om styrken i å vise seg sårbar.

Nå skal jeg innrømme at jeg kjenner meg veldig sårbar. Min mor er syk.

Bilde

I to måneder har min mor ligget alvorlig syk på sykehus. Det har sett så mørkt ut, men mamma er så sterk. Kjemper seg tilbake igjen. Det går opp og ned og litt opp igjen. Ingen klar prognose, prøving og feiling. Uvisshet.

Å dele sorg, redsel og usikkerhet er ikke så vanlig i sosiale medier. I mitt tilfelle forsøker jeg å trå varsomt. Jeg deler min opplevelse av et annet menneskes sykdom. Mamma må få bestemme hva jeg kan dele av det som omhandler henne.

Bilde

Samtidig er jo dette noe som vi mennesker går igjennom. Mennesker man har kjær blir syke, vi opplever sorg og død. Det er en del av livet. Derfor burde det jo også være en del av det vi deler i sosiale medier.

Det dreier seg nok mye om semantikk. Om å ordlegge seg slik at man skiller mellom å være personlig og å være for privat.
Man skal være bevisst på hva man forteller, at man blotlegger følelsene sine hvor alle fra nære og perifere venner, til arbeidskolleger og bekjente kan se.

Jeg har opplevd det som veldig positivt å fortelle hvordan jeg har det. Jeg får oppdatert mange samtidig, uten å måtte fortelle historien om og om igjen fra
start. Når folk spør meg hvordan jeg har det, vet jeg hvem som allerede vet. Jeg får rom til å være tom for sprudl, om jeg har det sånn den dagen.

Det fine er at både mamma og jeg kjenner på varmen som kommer av at vi deler. Hun er ikke på Facebook, men får høre kommentarene jeg får på statusoppdateringene mine og hun får meldinger av sine perifere venner gjennom meg. Det er jo det som er så fint. Facebook tilrettelegger for kontakt for de som synes det er vanskelig å ta kontakt, eller kanskje ikke føler at de er nære nok til å ringe i vanskelige tider.
De meldingene betyr mye.

Hei, ville bare si at jeg føler med deg. Jeg vet
hvordan det er å ha en syk mor. Det er kanskje litt rart at en
perifer person som meg kontakter deg med noe sånt, men ser jo at
det skjer vonde ting i livet ditt og kan jo ikke bare overse det.
Håper det går bra med dere! Line

Jeg ser positive ting i denne situasjonen også jeg. Mamma og jeg er kommet enda nærmere hverandre. Jeg får være der for henne, sånn som hun alltid har vært der for meg. Jeg lærer mye om meg selv og hvordan jeg opplever sorg og redsel. Jeg kjenner at jeg har et godt nettverk rundt meg av folk som bryr seg.

Livet, uten fasade.

Oppdatert:
Mamma har lest innlegget mitt og svarer:

Kjæreste Henriette. Det var et gripende blogginnlegg. Ble aldeles rørt, men dine betraktninger er så sanne, så sanne. Det er nærheten som kjennes så godt og som du skriver så illustrerende og fint om. Alt er nemlig ikke bare lek, glede og opptur, for gleden kan man også finne i sorgen. Det gir livet en ekstra dimensjon. Jeg tror at hvis du ikke hadde vært akkurat den som opplever så mye lykke og glede ellers i hverdagen, så ville du kanskje ikke klart å oppleve det du så nydelig beskriver. Sorg og glede hånd i hånd!

Hva er viktigst?

Etter å ha hisset meg opp over Facebookstatuser som kun jakter på likes fra mer eller mindre seriøse aktører i årevis, toppet det seg i dag. Dvs en melding fra toppen. Selv statsministeren har falt for fristelsen og ber om «lik og del».

Bilde

Jeg forstår at det er viktig å få ut budskapet med en uke igjen av valgkampen, men godt innhold sprer seg selv, om du har funnet rett kanal for rett målgruppe.  Og sprer det seg ikke er det også en indikasjon. Muligens skyldes det semantikk, eller kanskje at velgerne ikke er interessert i akkurat det temaet. Da analyserer man, reformulerer og prøver igjen. På den måten blir ikke sosiale medier bare et sted man spyr ut budskap, men også et sted hvor man kan lære mer om målgruppens behov, og hvordan forbedre kommunikasjonen.

Hva er viktigst? Ta målgruppen din på alvor og be om tilbakemelding,
ikke bare en lik og del.

Styrken i sårbarhet

Den siste tiden har flere flotte mennesker åpenhjertig delt sine historier om svakhet og sårbarhet i blogger og i media. Jeg har tidligere vært åpen om mitt flink pikesyndrom og det kommer nok mer.  Jeg fremstår som sterk, selvsikker og trygg  og det er jeg jo og. Men, det betyr ikke at jeg ikke er sårbar. Som voksen har jeg funnet ut at jeg er glad i sårbarheten min, og at jeg godt kan snakke om den.

Det å vise seg sårbar styrker. Det kan også gi andre styrke å se at man ikke er alene om sårbarheten.

Jeg har lyst til å dele denne fantastiske TED-talken som handler om sårbarhet og om å kjenne at man er bra nok!

Brene Brown er professor ved University of Houston Graduate College of Social Work. Hun har brukt de siste ti årene på å studere sårbarhet, mot, autentisitet og skam. Nå arbeideer hun med å utforske et konsept som hun kaller wholeheartedness.

I dette varme, morsomme og insiktsfulle Ted-foredraget stiller Brown spørsmålene: Hvordan lærer vi å omfavne våre svakheter og mangler slik at vi kan engasjere oss i våre liv fra et sted av autentisitet og verdighet? Hvordan dyrke vi mot, medfølelse og tilkobling som vi må innse at vi er nok – at vi er verdig kjærlighet, tilhørighet og glede?

En kjærlighetserklæring til sosiale medienerdene!

Eskedal

En digital kjærlighetseklæring til sosiale medienerdeneAt sosiale medier handler om å LYTTE, LÆRE og DELE var det første jeg bet meg merke i da jeg for første gang hørte Henriette Hedløv. Lite visste jeg da at disse ordene og det temaet hun skulle snakke om, SOSIALE MEDIER, skulle komme til å bety så mye for meg proffesjonelt og privat.
Denne posten er en hyllest til mine sosiale medienerder i her i Norge. Jeg ble inspirert etter å ha lest Fritjof Andersson sin hyllest til sine svenske kolleger på Socialbusiness.se. Jeg har helt sikkert glemt noen, og noen får kanskje mer supperlativer enn andre, men det som kjennetegner alle er raushet, tilstedeværelse, villighet til å dele og til å lytte.

Vis opprinnelig innlegg 1 295 ord igjen

Gadget girl tester Acer Iconia A1

Rett før ferien fikk jeg en morsom forespørsel. Kunne jeg tenke meg å teste Acers nye nettbrett og blogge om det?
Klart jeg kunne tenke meg det! Ikke rent lite stolt over å bli spurt heller.  Jeg, en tech-tester! Gadget girl fryder seg!

Når Acer, gjennom sitt PR-byrå JPR,  spør meg om å teste sitt nettbrett er de helt klart ikke ute etter en blogger som er opptatt av tekniske spesifikasjoner eller som vil gi en grundig gjennomgang av prosessoren.  Riktig nok er jeg veldig opptatt av hastighet, men jeg er ikke så interessert i hva som er inni, så lenge det virker.  Jeg er opptatt av brukervennlighet og look and feel.

Acer og JPR er også klar over at de aller fleste av mitt hjems mange gadgets har et eple på. Det er heller ingen tvil om at sammenligningsgrunnlaget er min høyt elskede iPad. De er også klar over at jeg  er opptatt av å være ærlig. Derfor er det jo

ekstra gøy at de likevel ber meg teste.

Du skal ikke kimse av førsteinntrykket.

pakken2

Mitt første møte med Acer Iconia A1 er positivt.  Innpakningen er gir følelsen av produkt med en ung målgruppe. Muligens har jeg som nybakt førtiåring en ekstra dragning mot det unge og lar meg forføre, men jeg blir ved neste øyekast litt forundret over mixen av elementer. Polaroidbilder, som jeg regner med skal være instagrams,  frimerket, buttons og, klokke og briller.  Er det nødvendig å fortelle hva et nettbrett kan brukes til på innpakningen i 2013?  Målebåndet lover bra.

Jeg lar selvsagt ikke innpakningen være uåpnet, men river den opp allerede i bilen etter å ha hentet nettbrettet.

Det er størrelsen det kommer an på

Det første jeg tenker når jeg ser nettbrettet er at størrelsen til Acer Iconia A1 er tiltalende. Vekten også.
Jeg velger ofte å bruke mobilen fremfor iPaden, nettopp fordi den veier mindre.  Ipaden er rett og slett ikke så mobil som jeg ønsker at den skal være. Den er også litt stor når den jobber som notatbok på fanget på seminarer. Jeg aner en stjerne i boka for Acer, som er både mindre og lettere enn iPaden, og  jeg holder den lett med en hånd.

Look and feel

Acer Iconia A1 ser ut som et hvilket som helst nettbrett.  Den er sort forran, sølvinfattet og hvit bak. Enkelt og lekkert.
Men når jeg løfter den opp er den lave vekten positiv, men følelsen av plast er tilstede.  Som min tekstforfatterkollega Jørgen Holst så fint kalte «Litt playmo». Men, det gir følelsen av at den tåler litt og det er i seg selv et pluss.

Brukeropplevelsen er dessverre ikke ikke topp. Det er rett og slett skjermens skyld. Oppløsningen og følsomheten er ikke slik jeg ønsker meg den, men jeg sammenligner med retinaskjermen til iPaden, som egentlig er urettferdig, fordi dette er jo et nettbrett i en helt annen prisklasse. Klart jeg ikke kan forvente det samme da. Likevel gjør jeg det. Forventningen sitter i fingrene.

Dette kommer heller ikke til å være et nettbrett jeg skriver mye på. Det er er rett og slett utilgivelig å ikke gjøre det umulig å slå av vibrering på hvert trykk på tastaturet. (JA, jeg har slått av Touch sounds og Vibrate on touch, så hvis det er en avknapp er den gjemt alt for godt)
Hovedkamera Acer
Høytaleren til nettbrettet er så som så, men lyden gjennom hodetelefoner er helt grei. Det skyldes kanskje mine dyre hodetelefoner, for det følger ikke med noen. Det er også helt greit.

Kameraet er for svakt til at det vil brukes til mye annet enn avfotografering av foredragsholderes slides, og til instagrambilder.
Der legger man gjerne på filter likevel, om ikke nettbrettet lager kul effekt av seg selv som her.
Det blir dog ikke mange selfies (som det kanskje blir for mange av som det er?) Til det er frontkameraet for dårlig.

Android vs iOS

Det er jo ikke til å komme fra at en test av et nettbrett blir farget av operativsystem. Som eier av iPhone, iPods og iPads er jeg jo på mange måter låst til iOS. Ikke at det noen gang har gjort at jeg føler meg fanget. Jeg er veldig fornøyd med operativsystemet. Det er så intuitivt, så enkelt – og ikke minst lekkert!  Det har også vært begrunnelsen min for å ikke  gå over til android. Jeg må jo kjøpe alle appene på nytt, og som appoman er det en hel del apper! Jeg innser likevel at de appene jeg bruker mest, Twitter, Facebook, instagram, Evernote, Spotify, handlelisten, bankappen, Kindle for å nevne noen, er gratis. Det krever bare litt tid i nedlasting og innlogging, så kan jeg bevege meg like sømløst mellom iPhonen og Acer Iconia A1 som jeg gjør med iPaden i dag. Det dreier seg jo om tilvenning, og nerden i meg er enig i at et åpent operativsystem er en fin ting.
Jeg skal nå ta meg tid til å bli mer kjent med dette operativsystemene og appene på Google Play.

Hvert til sitt bruk

Dette er et billig nettbrett som gir deg mye for pengene. Pris fra kr. 1490,- (varierer fra butikk til butikk)

Kvaliteten til Acer Iconia A1 er kanskje nettopp at det ikke er topp kvalitet.

Og størrelsen teller. Det er et nettbrett jeg enklere bare slenger i veska. Dette blir rett og slett mitt reisenettbrett og jeg skal bruke det med Spotify og Kindleappen allerede på bussen hjem.

acer_iconia

Hva foretrekker du? Android eller iOS, og hvorfor?

Fabelaktig eksempel på digital historiefortelling

Fra Firestorm: The story of the bushfire at Dunalley

Utsnitt fra den digitale historiefortellingen Firestorm

Min gode kollega Jørgen Holst gjorde meg oppmerksom på denne skatten av en digital historiefortelling.

Fra Firestorm: The story of the bushfire at Dunalley
Fotocredit: Tim Holmes

Fotografiet av  familien Holmes som gjemmer seg for en voldsom buskbrannn i Tasmania gikk verden rundt. I et unikt multimedia prosjekt, forteller Tim og Tammy Holmes den sterke historien, vi lærer om klimaforandringer og den nye typen skogbranner som er umulig å bekjempe.

The Guardian  har gjort historien til en reise i tekst, levende bilder og lyd; – det er som man kjenner varmen fra flammene.

Ta deg tid til å bevege deg gjennom denne historien:
Firestorm: The story of the bushfire at Dunalley

Jeg har skrevet om digital historiefortelling her

En bedre digital hverdag – for alle

The power of the Web is in its universality.
Access by everyone regardless of disability is an essential aspect.

Tim Berners-Lee, W3C Director and inventor of the World Wide Web

I løpet av sommeren 2013 vedtas nye forskrifter som krever at alle nye eller redesignede nettsider skal være tilgjengelig for alle, fra og med sommeren 2014. Det er gode nyheter for oss som jobber med digitale kommunikasjonsløsninger. Vi kan nemlig sikre at vi lager nettsider som når flere og dermed har større verdi!

Jeg skriver om dette i Kreativt Forum. Les resten av innlegget her